Dagbladet melder i dag at klubben må anskaffe 451 millioner kroner innen utgangen av året. I den anledning foreslår jeg en byttehandel; Robbie Keane mot David Villa, mot ett mellomlegg på 100 millioner kroner. Eventuellt ett skambud på 150 millioner for EM-mesteren. Skulle tro Villa ikke ville utelukke en overgang til Anfield, med utsikter til å jobbe med Alonso, Reina, Rieira, Torres og Benitez. Mens vi først er igang kan vi benytte anledningen til å skaffe en verdensklasseving i David Silva, ett navn Liverpoolsupportere har siklet på i lang tid. Det er vell heller tvilsomt at styret i disse økonomiske nedgangstider vil velsigne Rafa med de nermere 500 millionene disse 2 sansynligvis vil koste (om ikke mer), men man kan jo drømme. Samtidig skulle det være mulig å finansiere kjøpene slik;
Robbie Keane (bytte, 150 millioner)
Benayoun (salg, 60 millioner)
Dossena (salg, 50 millioner)
Degen (salg, 30 millioner)
SUM: 290 millioner.
Hvis mer kapital trengs kan man, med tungt hjerte, selge Kuyt; 160 millioner. Vips, 450 millioner fra spillersalg og frigjort kapital til å handle i Januar. Ooh, a man can dram, a man can dream...
tirsdag 2. desember 2008
fredag 16. mai 2008
Nasjonalisme
Når jeg nå skal ta for meg nasjonalisme er det noen ting jeg ønsker å få svar på. Først og fremst vil jeg finne ut hva nasjonalisme egentlig er, og prøve å definere begrepet på en grei måte. Vi vet at fascisme og nazisme er relatert til nasjonalisme. Hva er forskjellene mellom nasjonalisme og disse mer ekstreme variantene, og hvilke likheter er det? Jeg vil også se på i hvilken grad vi finner nasjonalisme i dag, og se om jeg finner noen spesielle eksempler på moderne stater som kan karakteriseres som spesielt nasjonalistiske. Til slutt vil jeg prøve å nøste sammen trådene, og gjøre meg opp en mening om nasjonalisme som ideologi.
Hva er nasjonalisme?
Det er selvsagt ett viktig spørsmål i denne sammenhengen, og det første jeg vil ta for meg. Nasjonalisme som ideologi kan man si kom med den Franske revolusjon som startet i 1789, selv om vi nok har hatt deler av det vi kjenner som nasjonalisme langt tidligere enn dette.
Selve ordet nasjonalisme kommer av det latinske ordet natio som betyr fødsel og slekt.
Nasjonalisme er tett knyttet opp mot begrepene nasjon og stat. En nasjon kan man definere som en større gruppe mennesker innenfor ett begrenset område med samme etnisk bakgrunn, felles språk, religion, historie og kultur. Men det viktigste er at disse personene føler seg som en del av ett felleskap og føler tilhørighet til resten av gruppen. I følge denne definisjonen har vi altså minst to nasjoner i Norge, men bare en stat. Dette skal jeg se nærmere på senere.
En stat kan man definere som ett geografisk område der det finnes en øverste organisert myndighet som ikke er underlagt noen. Det finnes altså i utgangspunktet ikke noen klar sammenheng mellom nasjon og stat, men det er her nasjonalismen kommer inn. Nasjonalismen kan her enten fungere som lim eller sprengstoff; i de statene der de etniske og kulturelle forskjellene er store vil nasjonalisme fungere samlende for de forskjellige gruppene, og samtidig vil den ha en sprengende effekt på staten. Der befolkningen stort sett har den samme kulturelle sammensettingen vil nasjonalisme virke samlende og også styrke staten.
Kan jeg da forklare hva nasjonalisme er? En definisjon går ut på at nasjonalisme er en oppfattning om at hver nasjon skal ha sin egen stat. Dette synes jeg blir litt tynt, da nasjonalisme som begrep er svært innviklet og kan bety så mye mer enn som så, i forskjellige sammenhenger. Jeg vil derfor se litt på hvor man ellers finner nasjonalisme, for å se om det er mulig å avklare hva dette begrepet betyr.
Nasjonalisme brukes som sakt også i andre sammenhenger. Som nevnt virker den samlende eller splittende ovenfor staten, noe vi har sett flere ganger opp gjennom historien; i Tyskland og Italia virket den samlende, mens i tidligere kolonier og tidligere Jugoslavia virket den splittende. Nasjonalismen er også tett knyttet opp mot imperialismen på 1800 tallet. Her var det ett kappløp mellom stormaktene om å skaffe seg nye områder, ære og prestisje. Spesielt viktig må man si dette var for de nye statene Italia og Tyskland, som begge var inne i en prosess der de prøvde å same folket, og samtidig hevde seg blant de andre statene. Denne politikken ble bevisst brukt for å dempe indre uro og for å samle folket, som var vell så viktig som økonomisk vekst. Det vil være fristende å trekke paralleller til dagens USA og dets aggressive utenrikspolitikk, også her brukes nasjonalisme for å prøve å samle folket og for å få politisk makt. Det finnes også en annen type nasjonalisme, en hverdagslik nasjonalisme som finnes over alt i samfunnet vårt. Denne typen nasjonalisme blir vi foret med hver dag gjennom forskjellige medier, og er så dagligdags at man ikke tenker over det. Skolebøker og statsledere legger også opp til denne linjen, en type nasjonalisme som ligger svært tett opp til patriotisme, om det nå er noen forskjell. I Norge feirer man nasjonaldagen sin som ingen andre gjør, en folkefest som feirer vår frihet, vår nasjon og alt vi står for. Kanskje særlig i ett lite land i utkanten av Europa er en slik type nasjonalisme viktig.
Etter å ha forsket litt på temaet står jeg i grunn tilbake der jeg startet og stiller spørsmålet hva er nasjonalisme? Vi har sett at nasjonalisme som begrep kan bety så mangt alt etter som hvilken sammenheng det er snakk om. Jeg er fristet til å falle tilbake til definisjonen som står i læreboka; "nasjonalismen er et program for selvstendighet og for å verne et nasjonalt felleskap. Noen former for nasjonalisme er demokratiske og frigjørende, mens andre er autoritære og undertrykkende".
Hva er forskjellene på nasjonalisme og fascisme?
Fascismen vokste frem i Italia da Mussolini fikk makten i 1922. Som nevnt tidligere var Italia og Tyskland ett lappeteppe av små stater, men som mer eller mindre hadde samme språk, kultur og historie. Det var nasjonalistiske krefter som samlet disse landene ved hjelp av blant annet nasjonalistisk propaganda. Dessverre fører ofte en slik massiv propaganda til at noen blir stilt utenfor fellesskapet, og slik vil det alltid være der nasjonalismen får grobunn. Man kan si at i de landene der de ulike sammensetningene av folkeslag var store, var det ikke grunnlag for fascisme i første omgang ettersom det ikke var ett umiddelbart folkeslag som dominerte de andre. I Italia derimot hadde de aller fleste samme kulturelle bakgrunn, og det var derfor mulig for den store majoriteten her å la seg lede til den mer ekstreme versjonen av nasjonalisme, nemlig fascisme. Mye av det samme kan sies å ha skjedd i Tyskland. Både fascismen og nazismen er undertrykkende og autoritære regimer, og forskjellen mellom disse er stort sett at nazismen i større grad er kynisk ovenfor minoritetene, og dessuten må sies å ha en mer aggressiv utenrikspolitikk. Denne aggressive linjen tar også utgangspunkt i nasjonalistiske følelser, og Hitlers motiver for ekspansjonen var i utgangspunktet at han ville samle det tysktalende folk, altså det han anså som en nasjon, under en stat og en leder. Dette er helt klare nasjonalistiske tanker. Fascismen avviker fra nasjonalismen når det gjelder måtene dette skal skje på. Dessuten ville fascistene utelukke dem som ikke tilhørte dette fellesskapet, noe som aldri har vært noe vedtatt mål med nasjonalismen.
Likevel ser man at i de landene nasjonalismen har hatt fotfeste, så har det også i mer eller mindre grad vært undertrykkelse av minoriteter. I Norge var nasjonalismen tett knyttet opp mot løsrivingen fra unionen med Sverige og nasjonalromantikken. Selv om man kan si at Norge har vært en egen nasjon lenge før Danmark og Sverige, så var vi altså i union med sistnevnte. På 1800-tallet blomstret nasjonalismen, og det som ble ansett som særnorsk ble glorifisert for å skape en nasjonal identitet. Som en konsekvens av denne nasjonalismen klarte vi å løsrive oss fra Sverige, men med nasjonalismen så kom også mange av de typiske trekkene som kjennetegner nasjonalismen. Nord-Norge var bosatt for det meste av samer og kvener; dette var ikke en ideell situasjon og Norge var interessert i sikre kontrollen over disse områdene. For å gjøre dette økte man det militære nærværet og startet en omfattende fornorskningsprosess. Denne prosessen har blitt sett på som svært urettferdig i ettertid, altså en slags splitt og hersk teknikk brukt av myndighetene for å beholde kontrollen over viktige områder. Også sigøynere, jøder og jesuitter ble undertrykket. Sigøynerbarn ble tatt fra sine foreldre og sendt bort, mens mange ble sterilisert helt opp til 1960-tallet. Jøder og jesuitter hadde ikke tilgang til riket, som det sto i grunnloven av 1814.
Det viser seg altså at forskjellene mellom nasjonalisme og fascisme i praksis er forsvinnende liten, og hvilke land som utviklet fascisme og nazisme fra nasjonalisme er egentlig bare ett definisjonsspørsmål. Mer eller mindre alle plasser der nasjonalismen har fått fotfeste har man sett tendenser av det som kjennetegner fascisme og nazisme. Hvorfor noen land utviklet fascisme og tok rasismen opp til ett nytt nivå, er nok ganske tilfeldig og grunnen ligger nok i sammensettingen av folkeslag i landet, historie og hvem som fikk makten.
Hvor finner vi nasjonalisme i dag?
Når vi snakker om nasjonalisme i dag så har jeg tidligere sakt at en viss type nasjonalisme finner man over alt, en type nasjonalisme som grenser til patriotisme. Det er til en viss grad sunt å være stolt over sitt land og føle seg som en del av noe større. Men hvis vi skal snakke om en annen type nasjonalisme, nemlig den som man fant i Europa på 1800 og 1900-tallet, så er det naturlig å se på USA. USA er et land som er bygd opp av folk fra hele verden, og det preger også politikken som blir ført. Det sier seg selv at når befolkningen kommer fra alle verdens hjørner, og fortsetter å strømme til, så er det svært viktig for amerikanerne å få disse til å føle seg som en del av fellesskapet. Myndighetene bruker symboler, propaganda, skolen og media for å gi landets innbyggere en følelse av samhold, storhet og til en viss grad overlegenhet. Denne typen nasjonalistisk propaganda manipulerer ofte sannheten til den blir virkelighet for de som blir foret med den. Politikerne konkurrerer om å være mest patriotisk, og dette gjennomsyrer hele samfunnet. USA driver en aggressiv utenrikspolitikk med diverse diffuse påskudd for å gå til krig og å drive militære operasjoner rundt om i verden. I USA blander man også politikk og religion. Når USAs president sier at de er guds folk, så virker dette nedlatende og arrogant ovenfor resten av verden. En slik promotering av seg selv på bekostning av andre er typiske tegn på nasjonalisme slik vi kjenner det fra det gamle Europa.
Også andre steder i verden er nasjonalisme særdeles viktig. I Afrika etter kolonialiseringen var det nasjonalistiske krefter som kjempet for selvstendighet. Senere har det vist seg at grensene som ble trukket opp av europeerne slettes ikke tok hensyn til kultur, språk, historie eller noen av de andre nødvendighetene for at man skal kunne kalles en nasjon. Akkurat dette har bydd på store problemer som har ledet til borgerkrig flere steder. Dette er ett problem man fremdeles sliter med flere steder i Afrika, og som det ikke ventes noen kortvaring løsning på uten konflikter. Nasjonalistiske krefter her vil i de fleste tilfeller virke som sprengstoff på staten. Også i Midtøsten ser man sterke nasjonalistiske krefter i sving, hvor spesielt konflikten mellom Palestina og Israel er en særdeles varm potet. Jeg skal ikke gå nærmere inn på denne konflikten ettersom den allerede har fått svært mye oppmerksomhet. Flere steder i Asia ser man nasjonalistiske tendenser, og kanskje spesielt Nord Korea utmerker seg. I den senere tid har Nord Korea nektet å la seg kontrollere av USA, og lederne i landet satser tungt på nasjonalistisk propaganda for å støtte opp om politikken som blir ført.
Konklusjon
Som ideologi vil en nasjonalist ha det til at alle som oppfyller kravene til å kunne kalle seg en nasjon skal ha rett til å denne en ny stat. I praksis viser dette seg vanskelig; Det finnes over 10.000 større grupper mennesker i verden, eller nasjoner om du vil, som per definisjon kan kreve å bli en egen stat. For å sette det litt på spissen trenger man altså bare to personer for å danne en nasjon og da også en stat. Hvis alle disse minoritetene skulle danne en egen stat i stede for å lage gode alternativer innenfor de som allerede finnes, så tror jeg verden ville blitt ett ineffektivt salig rot.
Jeg har vanskeligheter med å se at det kan komme noe godt ut av en hvilken som helst form for nasjonalisme. Det har skjedd utrolig mange grusomme overgrep og kriger de siste hundre årene som har blitt legitimert med nasjonalistisk ideologi. Nærmest alle borgerkriger bunner i nasjonalistiske tanker hvor ofte den ene part forsøker å påtvinge sin nasjonale ideologi eller å fryse ut den mindre part, som på sin side ønsker sin egen stat. Når vi samtidig ser at stort sett hvert eneste land som i mer eller mindre grad har hatt elementer av nasjonalisme har forgrepet seg på minoriteter og nabostater, så begynner det å bli vanskelig å se det positive i det hele. På toppen av alt så vet vi at nasjonalisme har en lei tendens til å utvikle seg videre til fascisme og nazisme, og avstanden mellom disse er mindre enn jeg på forhånd hadde trodd. Jeg vil gå så langt som å si at nasjonalisme er en naiv og ikke-vedtatt versjon av fascisme.
(c) 2008 alle rettigheter reservert.
Hva er nasjonalisme?
Det er selvsagt ett viktig spørsmål i denne sammenhengen, og det første jeg vil ta for meg. Nasjonalisme som ideologi kan man si kom med den Franske revolusjon som startet i 1789, selv om vi nok har hatt deler av det vi kjenner som nasjonalisme langt tidligere enn dette.
Selve ordet nasjonalisme kommer av det latinske ordet natio som betyr fødsel og slekt.
Nasjonalisme er tett knyttet opp mot begrepene nasjon og stat. En nasjon kan man definere som en større gruppe mennesker innenfor ett begrenset område med samme etnisk bakgrunn, felles språk, religion, historie og kultur. Men det viktigste er at disse personene føler seg som en del av ett felleskap og føler tilhørighet til resten av gruppen. I følge denne definisjonen har vi altså minst to nasjoner i Norge, men bare en stat. Dette skal jeg se nærmere på senere.
En stat kan man definere som ett geografisk område der det finnes en øverste organisert myndighet som ikke er underlagt noen. Det finnes altså i utgangspunktet ikke noen klar sammenheng mellom nasjon og stat, men det er her nasjonalismen kommer inn. Nasjonalismen kan her enten fungere som lim eller sprengstoff; i de statene der de etniske og kulturelle forskjellene er store vil nasjonalisme fungere samlende for de forskjellige gruppene, og samtidig vil den ha en sprengende effekt på staten. Der befolkningen stort sett har den samme kulturelle sammensettingen vil nasjonalisme virke samlende og også styrke staten.
Kan jeg da forklare hva nasjonalisme er? En definisjon går ut på at nasjonalisme er en oppfattning om at hver nasjon skal ha sin egen stat. Dette synes jeg blir litt tynt, da nasjonalisme som begrep er svært innviklet og kan bety så mye mer enn som så, i forskjellige sammenhenger. Jeg vil derfor se litt på hvor man ellers finner nasjonalisme, for å se om det er mulig å avklare hva dette begrepet betyr.
Nasjonalisme brukes som sakt også i andre sammenhenger. Som nevnt virker den samlende eller splittende ovenfor staten, noe vi har sett flere ganger opp gjennom historien; i Tyskland og Italia virket den samlende, mens i tidligere kolonier og tidligere Jugoslavia virket den splittende. Nasjonalismen er også tett knyttet opp mot imperialismen på 1800 tallet. Her var det ett kappløp mellom stormaktene om å skaffe seg nye områder, ære og prestisje. Spesielt viktig må man si dette var for de nye statene Italia og Tyskland, som begge var inne i en prosess der de prøvde å same folket, og samtidig hevde seg blant de andre statene. Denne politikken ble bevisst brukt for å dempe indre uro og for å samle folket, som var vell så viktig som økonomisk vekst. Det vil være fristende å trekke paralleller til dagens USA og dets aggressive utenrikspolitikk, også her brukes nasjonalisme for å prøve å samle folket og for å få politisk makt. Det finnes også en annen type nasjonalisme, en hverdagslik nasjonalisme som finnes over alt i samfunnet vårt. Denne typen nasjonalisme blir vi foret med hver dag gjennom forskjellige medier, og er så dagligdags at man ikke tenker over det. Skolebøker og statsledere legger også opp til denne linjen, en type nasjonalisme som ligger svært tett opp til patriotisme, om det nå er noen forskjell. I Norge feirer man nasjonaldagen sin som ingen andre gjør, en folkefest som feirer vår frihet, vår nasjon og alt vi står for. Kanskje særlig i ett lite land i utkanten av Europa er en slik type nasjonalisme viktig.
Etter å ha forsket litt på temaet står jeg i grunn tilbake der jeg startet og stiller spørsmålet hva er nasjonalisme? Vi har sett at nasjonalisme som begrep kan bety så mangt alt etter som hvilken sammenheng det er snakk om. Jeg er fristet til å falle tilbake til definisjonen som står i læreboka; "nasjonalismen er et program for selvstendighet og for å verne et nasjonalt felleskap. Noen former for nasjonalisme er demokratiske og frigjørende, mens andre er autoritære og undertrykkende".
Hva er forskjellene på nasjonalisme og fascisme?
Fascismen vokste frem i Italia da Mussolini fikk makten i 1922. Som nevnt tidligere var Italia og Tyskland ett lappeteppe av små stater, men som mer eller mindre hadde samme språk, kultur og historie. Det var nasjonalistiske krefter som samlet disse landene ved hjelp av blant annet nasjonalistisk propaganda. Dessverre fører ofte en slik massiv propaganda til at noen blir stilt utenfor fellesskapet, og slik vil det alltid være der nasjonalismen får grobunn. Man kan si at i de landene der de ulike sammensetningene av folkeslag var store, var det ikke grunnlag for fascisme i første omgang ettersom det ikke var ett umiddelbart folkeslag som dominerte de andre. I Italia derimot hadde de aller fleste samme kulturelle bakgrunn, og det var derfor mulig for den store majoriteten her å la seg lede til den mer ekstreme versjonen av nasjonalisme, nemlig fascisme. Mye av det samme kan sies å ha skjedd i Tyskland. Både fascismen og nazismen er undertrykkende og autoritære regimer, og forskjellen mellom disse er stort sett at nazismen i større grad er kynisk ovenfor minoritetene, og dessuten må sies å ha en mer aggressiv utenrikspolitikk. Denne aggressive linjen tar også utgangspunkt i nasjonalistiske følelser, og Hitlers motiver for ekspansjonen var i utgangspunktet at han ville samle det tysktalende folk, altså det han anså som en nasjon, under en stat og en leder. Dette er helt klare nasjonalistiske tanker. Fascismen avviker fra nasjonalismen når det gjelder måtene dette skal skje på. Dessuten ville fascistene utelukke dem som ikke tilhørte dette fellesskapet, noe som aldri har vært noe vedtatt mål med nasjonalismen.
Likevel ser man at i de landene nasjonalismen har hatt fotfeste, så har det også i mer eller mindre grad vært undertrykkelse av minoriteter. I Norge var nasjonalismen tett knyttet opp mot løsrivingen fra unionen med Sverige og nasjonalromantikken. Selv om man kan si at Norge har vært en egen nasjon lenge før Danmark og Sverige, så var vi altså i union med sistnevnte. På 1800-tallet blomstret nasjonalismen, og det som ble ansett som særnorsk ble glorifisert for å skape en nasjonal identitet. Som en konsekvens av denne nasjonalismen klarte vi å løsrive oss fra Sverige, men med nasjonalismen så kom også mange av de typiske trekkene som kjennetegner nasjonalismen. Nord-Norge var bosatt for det meste av samer og kvener; dette var ikke en ideell situasjon og Norge var interessert i sikre kontrollen over disse områdene. For å gjøre dette økte man det militære nærværet og startet en omfattende fornorskningsprosess. Denne prosessen har blitt sett på som svært urettferdig i ettertid, altså en slags splitt og hersk teknikk brukt av myndighetene for å beholde kontrollen over viktige områder. Også sigøynere, jøder og jesuitter ble undertrykket. Sigøynerbarn ble tatt fra sine foreldre og sendt bort, mens mange ble sterilisert helt opp til 1960-tallet. Jøder og jesuitter hadde ikke tilgang til riket, som det sto i grunnloven av 1814.
Det viser seg altså at forskjellene mellom nasjonalisme og fascisme i praksis er forsvinnende liten, og hvilke land som utviklet fascisme og nazisme fra nasjonalisme er egentlig bare ett definisjonsspørsmål. Mer eller mindre alle plasser der nasjonalismen har fått fotfeste har man sett tendenser av det som kjennetegner fascisme og nazisme. Hvorfor noen land utviklet fascisme og tok rasismen opp til ett nytt nivå, er nok ganske tilfeldig og grunnen ligger nok i sammensettingen av folkeslag i landet, historie og hvem som fikk makten.
Hvor finner vi nasjonalisme i dag?
Når vi snakker om nasjonalisme i dag så har jeg tidligere sakt at en viss type nasjonalisme finner man over alt, en type nasjonalisme som grenser til patriotisme. Det er til en viss grad sunt å være stolt over sitt land og føle seg som en del av noe større. Men hvis vi skal snakke om en annen type nasjonalisme, nemlig den som man fant i Europa på 1800 og 1900-tallet, så er det naturlig å se på USA. USA er et land som er bygd opp av folk fra hele verden, og det preger også politikken som blir ført. Det sier seg selv at når befolkningen kommer fra alle verdens hjørner, og fortsetter å strømme til, så er det svært viktig for amerikanerne å få disse til å føle seg som en del av fellesskapet. Myndighetene bruker symboler, propaganda, skolen og media for å gi landets innbyggere en følelse av samhold, storhet og til en viss grad overlegenhet. Denne typen nasjonalistisk propaganda manipulerer ofte sannheten til den blir virkelighet for de som blir foret med den. Politikerne konkurrerer om å være mest patriotisk, og dette gjennomsyrer hele samfunnet. USA driver en aggressiv utenrikspolitikk med diverse diffuse påskudd for å gå til krig og å drive militære operasjoner rundt om i verden. I USA blander man også politikk og religion. Når USAs president sier at de er guds folk, så virker dette nedlatende og arrogant ovenfor resten av verden. En slik promotering av seg selv på bekostning av andre er typiske tegn på nasjonalisme slik vi kjenner det fra det gamle Europa.
Også andre steder i verden er nasjonalisme særdeles viktig. I Afrika etter kolonialiseringen var det nasjonalistiske krefter som kjempet for selvstendighet. Senere har det vist seg at grensene som ble trukket opp av europeerne slettes ikke tok hensyn til kultur, språk, historie eller noen av de andre nødvendighetene for at man skal kunne kalles en nasjon. Akkurat dette har bydd på store problemer som har ledet til borgerkrig flere steder. Dette er ett problem man fremdeles sliter med flere steder i Afrika, og som det ikke ventes noen kortvaring løsning på uten konflikter. Nasjonalistiske krefter her vil i de fleste tilfeller virke som sprengstoff på staten. Også i Midtøsten ser man sterke nasjonalistiske krefter i sving, hvor spesielt konflikten mellom Palestina og Israel er en særdeles varm potet. Jeg skal ikke gå nærmere inn på denne konflikten ettersom den allerede har fått svært mye oppmerksomhet. Flere steder i Asia ser man nasjonalistiske tendenser, og kanskje spesielt Nord Korea utmerker seg. I den senere tid har Nord Korea nektet å la seg kontrollere av USA, og lederne i landet satser tungt på nasjonalistisk propaganda for å støtte opp om politikken som blir ført.
Konklusjon
Som ideologi vil en nasjonalist ha det til at alle som oppfyller kravene til å kunne kalle seg en nasjon skal ha rett til å denne en ny stat. I praksis viser dette seg vanskelig; Det finnes over 10.000 større grupper mennesker i verden, eller nasjoner om du vil, som per definisjon kan kreve å bli en egen stat. For å sette det litt på spissen trenger man altså bare to personer for å danne en nasjon og da også en stat. Hvis alle disse minoritetene skulle danne en egen stat i stede for å lage gode alternativer innenfor de som allerede finnes, så tror jeg verden ville blitt ett ineffektivt salig rot.
Jeg har vanskeligheter med å se at det kan komme noe godt ut av en hvilken som helst form for nasjonalisme. Det har skjedd utrolig mange grusomme overgrep og kriger de siste hundre årene som har blitt legitimert med nasjonalistisk ideologi. Nærmest alle borgerkriger bunner i nasjonalistiske tanker hvor ofte den ene part forsøker å påtvinge sin nasjonale ideologi eller å fryse ut den mindre part, som på sin side ønsker sin egen stat. Når vi samtidig ser at stort sett hvert eneste land som i mer eller mindre grad har hatt elementer av nasjonalisme har forgrepet seg på minoriteter og nabostater, så begynner det å bli vanskelig å se det positive i det hele. På toppen av alt så vet vi at nasjonalisme har en lei tendens til å utvikle seg videre til fascisme og nazisme, og avstanden mellom disse er mindre enn jeg på forhånd hadde trodd. Jeg vil gå så langt som å si at nasjonalisme er en naiv og ikke-vedtatt versjon av fascisme.
(c) 2008 alle rettigheter reservert.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
